Jeg er nå i min åttende sesong som guide, med stress og frustrasjon, med glede, tålmodighet og engasjement. Det er stort sett gleden som sitter igjen etter alle disse timene og dagene. Frustrasjon og oppgitthet glemmer man etter hvert; de settes i bakgrunnen for å bli fortalt som underholdene anekdoter ved passende anledning.
Imidlertid, jeg tenker ikke så rent lite over hva jobben forplikter og hva gleden innebærer. Det er etterutdanning ved at f.eks. museene holder oss oppdatert ved foredrag og seminar, ved at foreningen/e holder tilsvarende arrangement. Det er også årsmøter og ekskursjoner som alle bidrar til å holde motet oppe, og som gir inspirasjon. Byråenes rolle i denne sammenheng må heller ikke undervurderes. Gleden er også at hodet kan/må brukes hele året.
Da jeg begynte med dette var grunnlaget guide-kurset, samt egne kollokvier og utflukter som vi i kullet organiserte på egenhånd. Informasjonen besto stort sett av noen ringpermer med notater fra kurset, og hva vi på egen hånd, hver for oss, hadde dradd i hop. Idag er det noe annet. Idag er det blitt over fire hyllemeter med bøker; nye og antikvariske, utallige hefter, enda flere ringpermer og skuffer med info, samt abonnement på tidsskrifter og medlemskap i ymse foreninger som gir tilfanget. Ikke minst har vi nettet med Wikipedia og ytterligere søkemuligheter, på nærsagt alle verdens språk. Å stå på enkelte omhyggelig utvalgte mailinglister er også en god kilde til å holde seg oppdatert/informert. Hva som over tid hoper seg opp på egen pc er verdt et kapittel for seg. En og annen guidekollega kan man også spille ball med og utveksle informasjon til gjensidig glede og nytte. Dette vil jeg tro er noe jeg har tilfelles med en del (men jeg innbiller meg ikke med alle) andre guider.
Jeg opplever likevel at noen guider tar meget lett på oppgavene vi har påtatt oss. Jeg har fulgt med på vandringer hvor angjeldende guide marsjerer rett forbi kjente og iøynefallende bygninger uten å ofre de et blikk eller en kommentar. Især skuffende blir det når det er nordmenn eller skandinaver blant gjestene. Jeg har opplevd at skulptur som i høyeste grad er relevant for en spesifikk vandring ikke blir omtalt i det hele tatt. Jeg er blitt fortalt om guider som gir direkte gale opplysninger om hva man ser, og som slurver. Jeg har opplevd guider som ikke gjør oppmerksom på farlige trappetrinn, snublekanter og liknende. Og selv om vi blir oppdatert om hva som skjer, opplever jeg igjen at det er guider som lar dette gå hus forbi. Å skylde på at man har en ”dårlig dag”, at gjestene er ”kravstore og umulige” kan kanskje være veien å ro seg ut av problemer der og da, men ikke når samme dårlige produkt leveres ved neste guiding.
Det som savnes i denne sammenhengen, er engasjementet fra guidens side. Ja vel, du har hatt folk med på samme tur ørten ganger før, men det kan da ikke være noen unnskyldning for å lire av seg samme gamle leksa. Hvor er fortellergleden, hvor er fantasi og formidling? Du kan aldri få fortalt alt, men hvorfor ikke fortelle det du har tid til med innlevelse og entusiasme? Er turen minneverdig for dine gjester? Eller er den bare en oppramsing av tørre fakta? Har du sjekket fremkommelighet? Har museet endret inngangspriser og åpningstider? Er du à jour med hva som skjer i byen? Bare for å ta noen eksempler. Flere spørsmål skal jeg hoppe over.
Alt ovenstående peker dessverre i én retning; manglende kvalitetskontroll. Cruiseskipene har nok en viss oversikt (kontroll?) ved at de ofte sender en ”Escort” med gruppen. Eskorten kjenner programmet, han/hun vet bussnummeret, og de/arrangøren ombord kan henvende seg til byråene etterpå. Gjør de det? Ved særskilt bestilte turer (f.eks. av firma, seminarsammenheng og lignende) foreligger også muligheten til etterprøving, men gjør byråene dette på eget initiativ? Tas det kontakt med oppdragsgiver i etterkant, eller venter man passivt på en tilbakemelding?
Dette er ikke snakk om mistenkeliggjøring, men kvalitetssikring i praksis. Når det gjelder ”uorganiserte” turer, som for eksempel Oslo Promenaden, eller Winter Walks, da er det straks verre. Reiselivsnæringen i Oslo burde kunne utøve en viss form for kvalitetskontroll ved å følge med (anonymt) på noen av/helst alle slike turer, og gi tilbakemelding til byrået om kvaliteten på guiden. Vi som er ”menige” på bakkenivå burde hilse muligheten velkommen, og det burde byråene også. Ingen er tjent med guider som ikke leverer kvalitet. Det reflekterer på alle og gir dårlige erfaringer hos brukerne. Dette er egenlig elementære greier, men hvor ofte slurves det med det? Her kan nok noen og hver av oss granske lever og nyrer. Bruk av uniform betyr dessverre ikke alltid kvalitet, selv om vi gjerne liker å tro det. Vi hisser oss opp over såkalte ”piratguider”, men hvis vi ikke leverer kvalitet kan vi heller ikke klage på dem; da er ikke vi stort bedre.
Ellers kom det frem på årsmøtet til NGF at det bør innføres en prøve hvert 5. år for å sikre kvaliteten. Prøven foreslås å være nettbasert. En slik prøve kan være vel og bra, men er i mine øyne utilstrekkelig. Den eneste virkelige kvalitetskontrollen er den som blir foretatt på stedet og hvor guiden blir observert i jobben.
Dette innlegget er ment som en oppfordring både til byråene, reiselivsnæringen/Visit Oslo, og især den enkelt guide, om å skjerpe seg og ta ansvar. En tjeneste som ikke holder mål er vi ikke tjent med. Hvem kjenner sin besøkelsestid og tar ansvaret for dette? Jeg bare spør.
Velmenende, vennligsinnet, og kollegial hilsen,
Anne Merete Knap Oslo Guideforening
